For oss Tottenham-supportere har de siste 20 pluss årene vært preget av berettiget mobbing fra våre bitreste fiender litt sør i Nord-London. Endelig får vi tatt igjen.
Mitt irrasjonelle sinne og hat startet like etter min ellevte bursdag, da jeg så min far bli rød i ansiktet og felle en tåre etter å ha sett Sol C*mpbell posere i ekkel rød drakt, sammen med en hengslete Arsene Wenger. Da ble det fryktelig klart at jeg lidenskapelig skulle forakte Arsenal resten av mitt liv.
Tottenham har yppet seg ved et par anledninger. Før siste seriekamp i 2006 lå Tottenham på fjerdeplass, med Arsenal hakk i hel. Vi skulle bare til West Ham og Upton Park, for å hente tre enkle poeng mot et lag som hadde en 60 ish år gammel Teddy Sheringham på topp. Gode gamle Teddy bommet til og med fra 11-meteren på stillingen 0-0. Yiddo. Problemet lå i at halve førstelaget lå kalde med matforgiftning etter en mildt sagt kjip lasagne-opplevelse på spillerhotellet før kamp. Jeg mener det burde vært mulig å sjekke hvilket lag kokken holder med før klubbens viktigste kamp på en god stund. Den gang gikk drømmen om å endelig slå Arsenal, og å få spille Champions League, bokstavelig talt i dass.
Også i fjorårsesongen lå alt i våre egne hender. Vi hadde lenge en fornuftig drøm om å ta igjen Leicester, og faktisk hente den gjeveste pokalen til troféskapet på White Hart Lane. Det gikk som kjent ikke, og vi måtte nøye oss med sølvmedalje – med fjerning av Arsenal-spøkelset som plaster på såret. Etter at alt håp om gull var ute gikk det midlertidig i stå, slik at vi måtte ta minst ett poeng borte mot et allerede nedrykksrammet Newcastle. Neida – helt iskaldt 5-1-tap.
Sponset link:
Ha det gøy, uten risiko
Årets sesong er det desidert beste jeg har sett av et Tottenham-lag. Jeg blir varm og glad langt inn i hjerteroten av å se kamper – litt på samme måte som etter to glass god rødvin. Ballen går hurtig, alle jobber beinhardt i hver eneste match, og der de før har gått seg fast mot etablert forsvar finner de nå måter å pløye gjennom. I tillegg har vi en toppscorer i Kane, og Alli, Son og Eriksen som ikke tar en femmer for å bidra med målpoeng. Defensivt er vi ganske nærme verdenstoppen, med en keeper, to/tre stoppere og vingbacker som ikke står tilbake for noen som helst. Noen ord må også vies til våre to udyr midt i parken. Victor Wanyama og Mousa Dembélé vinner ball, drar av en, to eller tre mann og sender den av gårde med den herligste selvsikkerhet.
2016/17-sesongen går mot veis ende, og de liljehvite ligger i skrivende stund fire poeng bak serieleder Chelsea. Det på tross av at Tottenham har vunnet åtte strake seriekamper. Hvis vi sammenligner kampprogrammene til de to i førersetet er det vanskelig å se hvor Antonio Conte og co skal rote det bort. Ekstra bittert var det også at FA Cup-semien endte i et 4-2-tap, hvor Tottenham kontrollerte stort sett hele kampen, og Chelsea scoret på fire av to sjanser (en straffe pakket inn i sølvpapir, og en rakett fra Matic jeg fortsatt tror er en forsinket aprilsnarr).
Plasteret på såret er dog at vi med seier i søndagens North London Derby får avlyst årets desidert kjipeste helligdag. Da er det klink umulig for Emirates-guttene å ta igjen Tottenham. I tillegg blir det veldig vanskelig for Arsenal å kvalifisere seg til Champions League. Det kalles to fluer i én smekk, og skal feires med to glass cola og en stor pose ostepop.
Få se deg kaste en flaske a Wenger.
Come on you Spurs!
